Villums Verden: Sommer på hytta

Det er alltid spennende å se hva slags vær det blir på hytta om sommeren! Et år var bekken helt inntørka og vi svetta i hjæl. Et annet år blåste og regna det ustoppelig. Enda et år kjørte vi rundt og rundt for å lete etter fjellvann å kjøle seg ned i. I år var det sånn passe, litt ullgenservær men godt og varmt i sola. Det viktigste er at det er vann i bekken, for da har vi barna noe å jobbe med hele tiden.

Det er mange båter som skal sluses gjennom kanalene. Og nå er vi så store at de voksne kan slippe oss ned til bekken alene. Så kan de sitte oppe i solveggen og drikke kaffen sin.

Lykken er en båt og litt vann!

Vi lekte i bekken til sola gikk ned. Hver dag.

Rosenrot ved bekken.

Det er ikke alle som kan leke i bekken. Mellom de små bygene som suser forbi må noen ut i stigen og jobbe. Stort sett blir det pappa som skraper og pusser på utskjæringer og klargjør for maling.

Skarven sett fra hytta.

Her er vi et stykke bortenfor Skarven, vi har kjørt til Prestholt og skal gå opp! Uflaks, dette var dagen før Prestholt åpnet for sesongen.. Så ingen vaffel på oss. Men vi har med oss kaffe og sjokolade! Og kjærlighet på pinne som skal være belønning til den som blir slitne.. For slitne blir vi. Vi skal opp forbi snøflekken og oppover.

Den norske turistforening har ansatt sherpaer fra Nepal her og der i Norge for å bygge steintrapper opp mot fjelltoppene. Dette nyter vi godt av, og i begynnelsen hopper vi fra stein til stein som små fjellgeiter. Innimellom må vi sjekke ut bekkene.

Er vi fremme snart?

Pause. Kjærlighet på pinne til de som holder på å miste motet. Pappa undrer og filosoferer. Han tenker på nordmannen som har tråkket i disse fjellene i tusner av år, og villreinen og den mektige fjellheimen som står her stødig og vill på samme tid. Han tenker på at han skulle hatt seg nye fjellsko og kanskje en ny turjakke. Skal han kjøpe seg kajakk også? Han nærmer seg tross alt 40 år.

Nå har vi gått lenge, og vi begynner for alvor å miste motet. Det er bratt og det er smalt. Er det livsfarlig også? Det er iallefall ikke universell utforming på disse trappene til sherpaene. Solis hulker og gråter og jeg gnåler. Hva ER vitsen med å klatre opp på fjelltopper?

Jeg starta turen i t-skjorte. Men nå kommer uværet. Den lumske fjellheimen byr på seg selv. Vi har heldigvis lest fjellvettreglene, og regel nummer 4 er: "Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever." Så i sekkene våre har vi ulltøy, fleeze og regntøy, mat og luer. Vi kler på oss i full fart mens himmelen mørkner. Er det Lord Voldemort og desperantene som kommer? Det ser sånn ut. Når vi kommer til den første toppen stopper vi der og spiser det vi har med oss mens haggel og vind overfaller oss. Vi avslutter her og går ikke videre over snøen til neste topp. Dette holder i massevis for oss! Jeg og Solan ser ikke vitsen med denne turen, men klart, det er jo litt fint å stå på toppen av verden og se ned.

På veien ned er det vått og glatt, og regnet blir kraftigere og kraftigere. Vi skjelver i beina når vi hopper ned fra stein til stein. Vel nede løøøper vi mot bilen mens vi ler, og vel inne i bilen kler alle av seg til tåfisene, vi spiser kjeks og hører på radio. Mamma og pappa synes turen var fin, jeg og Solis gir lavt terningkast. Men bonus med godteri og kjeks. Ca 3 timer har vi brukt opp og ned igjen. Turen anbefales ikke til fetter Edward på 2,5 år, men Lilja må gjerne prøve seg.

Hver morgen står disse to opp tidlig for å spille brettspill!

Og noen ganger kan det være fint å få servert frokost og lønsj her mens vi nyter utsikten. Har de rosévin?

Det beste mamma vet er når været tillater en pause i Tom&Jerry-stolen.

Ny dag og ny tur. Vi kjører til Fagerheim fjellstugu, spiser rømmegrøt og bolle, og bestiger en fjelltopp. Jeg roper: hva eeeeer egentlig stein?!? og Solan mister motet. Men vi kom oss både opp og ned igjen, og jeg konkluderer med at dette er det siste fjellet jeg noengang skal bestige!