Reisebrev nr 3 fra Italia

Nå er vi godt inne i påsken, og i den anledning har Solan kledd seg i gult. Gult er kyllingen, sola og Solans farge. 

Her har vi en liten bespisning av kaker på verandaen i casa Brevick, åggi Jonas er her og Kristine. Nå har de forøvrig reist igjen, de var her en kort visitt.

På tur med ferga ut til øya Procida. Det skal visst være der vakreste sted på jord. Vi følger spent med fra dekk, her loffer vi forbi diverse gamle slott og ruiner, borger og vulkanske øyer. Etter en halvtimes tur er vi der!

Dette stedet lar seg egentlig ikke avbilde. Det må oppleves. Det er de små kneipene og de smale gatene, pastellfargede hus, fargen på vannet, stemningen, det er til å miste pusten av! Jeg ser etter småfisker. Så både store og små.

Disse trange gater ser kanskje ut som gågater, men det skal jeg love deg at det ikke er! Her kjører de i hundrogørti, de børner forbi uten å senke farten. Det er vanlige biler, scootere og sånne trehjulsbiler som fiser av sted. Bestefarbilen ville ikke fått plass her, da.

Her har vi gått opp til en høyde, og Solis står og informerer om at han vil opp på kanonen sånn som meg. Han vil alltid det samme som meg og kopierer alt jeg gjør.

Solan, du kan få sitte bak meg, sier jeg med varm stemme. Hold deg fast!

Her ser vi ned mot verdens vakreste bukt. Kanskje man skal flytte dit? Eller kjøpe et feriehus? Eller man kan jo bare dra dit når man besøker bestisene. Øya ligger jo bare et lite kast uti havet. Men tenk å ha en liten leilighet der, så kunne man sett mot solnedgangen og drukket et glass limoncello på kvelden. Det hadde vært noe. Skal høre med Solan om han har planer for fremtiden.

Her er vi på vei ned i havna fra forrige bilde.

Der ble det is og kaffi på alle. Vi har spist ganske mange is her, tror ikke jeg tør å si hvor mange. Vi må iallefall huske å pusse tennene! 

Solis tar seg en runde for å sjekke ut den lokale arkitekturen og de fine fargene.

 Men nå må vi rekke ferga! Den går ikke så ofte skjønner dere. 

Her er en sånn liten mopedbil som er veldig populært her. De frakter blomster, sitroner eller søppel. Alt som kan kastes på et lite lasteplan. Jeg og Solan vurderer å kjøpe en sånn, så kunne vi starta forretning i Drammen. Vi kunne vært rullende blomsterbutikk. Eller hvis vi er interessert i å tjene penger kunne vi solgt pepsi max. Har nemlig fulgt med på hva folk i Drammen og Nedre Eiker putter i handlevogna si, og jeg kan avsløre at det er svimlende mengder med pepsi max, jeg tror det må være Buskeruds uoffesielle nasjonaldrikk.

Synes det at det er dårlig stemning på bildet? Bestemor har passa på jakka til bestefar, men mista den. Der var det telefon og briller og alt. Og ferga har gått. Ingen vei tilbake nå. Bestemor sitter og lurer på hvem hun skal ringe for å få hjelp til å finne den. For å gjøre en lang historie kort: bestemor tilbragte resten av turen sammen med kapteinen som hun fikk til å ringe på kryss og tvers over hele Procida. Og til slutt tok noen telefonen, men siden italiensken til bestemor er litt begrenset ble det misforstått hvor telefonen befant seg. Men dagen etter var mamma og pappa tilbake på øya for å bruke litt mer tid der uten unger, og etter litt detektivarbeid som innvolverte en irritert resutant, bestemor på telefonen, mye pronto pronto og hjelp fra afrikanerne som jobber i nabohagen til bestemor, så ble mamma og pappa tatt med til et lokale under oppussing og fikk jakken overlevert av tre sjauekarer med varierende grad av tanngard. De fikk en boks med norske melkehjerter som takk for sin ærlighet, og bestefar ble et lykkelig menneske igjen men har fått seg en dyrkjøpt erfaring som ikke ble så dyr alikevel, da. Moralen er: man på passe på jakka si sjøl.

Her er vi på resturant. Har så gode resturantmanerer. De er heldigvis glad i bambini her, så vi kommer oss unna med det meste.

Nå skal vi en tur på stranda, den ligger redd nedenfor casa Brevick. Men det er så kaldt og sur vind, vi må sutre litt. Ikke no gøy å være her!

Eller, Solan ombestemmer seg. Er jo egentlig ikke så kaldt, og er ganske gøy med sand.

Jeg ombestemmer meg også, er i ferd med å lage bursdagskaker! Mamma fyller 60 år!

Hvor gammel ble du igjen mamma? 12? Det blir 12 lys på hver kake.

Stemmer det, det er vann her. Solan liker sand, men han liker vann bedre.

Lille Solanvenn. Her begynner han å gå i vanntranse mens han ler den lille hysteriske latteren sin.

Bestemor fryser. Jeg er foreløpig ikke så interessert i å bade.

Mens Solan begynner å bli våt på klærne. Dette er livet! Å vasse på stranda og kjenne bølger og sand mellom tærne. Solan tror ikke livet blir bedre enn dette.

Klærne til Solis røyk. Mine også. Klart jeg må bade, har glemt at det er kaldt. Eller, det er ikke så kaldt alikevel. Vannet er varmt! Bedre enn en god norsk sommer.

Her synes mamma og pappa at vi skal komme og ta familiebilde sammen med dem, men njet. Vi er i transe. Sånn her løp vi opp og ned av vannet hundrogørti ganger, til slutt måtte mamma og pappa stå med håv for å fange oss inn og dra oss sprellende og hylende opp mot bilen. Eller, overdriver jeg nå? Det var kanskje bare sinna-Solan som sprella. Solan kan ha ganske sterk vilje.

Rompetasser i solnedgang!

Her ser dere en kul type som poserer på badeanlegget.

Sånn, det var siste nytt fra italienerne! Vi drar hjem på fredag, men vi husker nesten ikke hva som er hjemme. Er det ikke her? I neste (og kanskje siste) reisebrev skal vi fortelle dere om en ny stinkende prompevulkan og om påskeharen som legger hardkokte egg i sitrontreet.

Ciaaao!

Reisebrev nr.2 fra Italia

Her kommer andre episode av Villum og Solans reisereportasjer! Vi tar innmari mange bilder nå som det er ferie, og deler gjerne. Her er vi i Pozzuoli city, det er der bestemor og bestefar bor. Eller, altså, de bor litt utenfor. Ikke midt i sentrum. Men, her er vi i sentrum, og vi er på boardwalken for å sparke litt med sparkesyklene våre og se på havet! Det ser herlig ut, sant? Kan love dere at om man kikker rett ned, så ser man både søppel og kjenner urinlukt.. Æsj. Jeg vil likevel legge meg på steinene der nede og slappe av, vææær så snill? Nei sier mamma. Ikke tale om.

Solis er så kul. Her poser han for bestemor som tar bilde.

Så løper vi rundt om en palmebærbusk

Solan har blitt veldig flink til å sparke, men av og til kan det være lurt å gi ham litt ekstra fart for å komme seg videre.

Et sjeldent syn: bilde med hele familien samlet. Her har vi Mysil, Mysulf, Mysum og Mysan.

Det har kommet kritikk fra øverste hold (pappa) om at han ble fremstilt som både sløv og søvning i det forrige reisebrevet. Derfor skal jeg poste noen bilder av en aktiv og våken pappa i dette innlegget.

Pappa er alltid klar for å ta i et tak og løfte sine barn på skuldrene! Her nærmer vi oss solstikk og må finne oss en isbar asap. Men det er siesta nå.. å-åo. Blir det is å oppdrive?

Ja, vi fant ei dame som hadde åpent. Gjett hvilken smak vi valgte? Peppa pi! Det heter det på italiensk. Driver og lærer meg italiensk. Har blitt kjempeflink! Kan si for eksempel Buongiorno med skikkelig fin italiesk aksent. Jeg kan flere ord også. Må få bestemor til å lære meg mer. 

Her er piccolino, han gjemmer seg. Det hender det kommer folk bort for å si "piccoliiino" og ta Solan i håret. Det er ikke så mange med gult hår her.

Tittei piccolino!

Jeg har lært meg UNO! Her tar jeg en runde eller tre med pappa og bestemor. Jeg eeelsker spill! Pappa og bestemor skjuler kortene sine, men jeg liker å la mine ligge åpent. Er så greit å ha oversikt!

Ser dere hvem sine små tustehoder som sitter her? Er det bestefar og onkel Jonas?

Nei, det er oss! Morgenbarne-TV på nrk må man ha selv om man er i Italia. Det kom en ny Dora i går, det er det beste som har skjedd her! Litt sånn nyere animasjon enn den jeg har sett før. Solan roper JAKKA, da mener han lille-Jack. Solan elsker lille-Jack. Han blir lei seg hver gang lille-Jack er ferdig og roper MEJE JAKKAAAA! Nei, Solan. Vi orker ikke.

Nå skal vi på tur til Vesuv. Først må alle plotte inn destinasjonen på GPS.

Jeg får kjøre med bestefar. Han har DVD-spiller i taket, det hjelper. Jeg snakker hull i hodet på onkel Jonas og Christine hele turen. Bare tullprat sies det. Er ikke helt enig der.

Vi venter og venter. Bestefar er litt nervøs for å kjøre med porchen i Napoli, der er det nemlig veldig trangt.. Derfor har de en liten fisebil også som kan fise rundt i trange gater. Alle bilene i Napoli har masse små bulker, det kaller de "Naple kisses". Bestefars mafiabil har ingen små kyss enda, men noen små riper har den fått. Inni mafiabilen fant de også en gjemt satelittelefon mellom setene, med den kan jeg ringe til mine hemmelige forbildelser i Ruldolf Steiner-miljøet.

Men nå er vi vel av sted og nesten fremme, ingen nye bulker enda! Bestemor holdt på å kræsje på motorveien, da. Det var 1 cm unna. En dame la seg inn i vårt felt rett i siden vår, men bestemor la seg på hornet og brølte MAMMA MIIIA! Solan ropte fra baksetet MAMMA MIIIA! og dama i nabobilen trakk på skuldrene og slo ut med hendene. Men altså, vi lever enda som dere ser, og nå kjører vi oppover Vesuv!

Her er sussesteinen min. Jeg plukker steiner som jeg skal ta med meg, men legger fra meg en og en. Orker ikke likevel.Vi har parkert langt oppå Vesuv, men må gå det siste stykket.

Bratt! Jeg har fått meg bukseseler og har gjerne buksa godt oppi rompa. Veldig greit å være sikker på at man ikke mister den.

Her har dere en ivrig oppovertråkker!

Endelig fremme. Hvor er vulkanen? Ganske kjedelig at det ikke er utbrudd, men flaks også. Her pumpa siste utbrudd ut. Det var i 1944, så det nærmer seg nok neste utbrudd igjen. Egentlig er vulkanen på overtid. Det er rart å tenke på at denne vulkanen har gravlagt hele Pompeii, men jeg vet at hvis jeg hadde bodd i Pompeii hadde jeg overlevd. Jeg skulle bare løpt fort som en gris. Lurer på hvorfor de ikke gjorde det? 

Det ryker litt ut av veggene her og der. Det lukter litt sånn eggepromp der oppe. Hvem har prompa? Vulkanen. Hehehe, min humor. 

Solan likte best å leke i asken. Vi blei møkkete alle som én, bortsett fra bestefar. Onkel jonas måtte ha mange våtservietter etterpå og vaske skoene sine. 

Pappa knela på veien ned med Solis på armen. Her har han fått desinfeksjon og diverse av damen i bua nede. Han flerra opp kneet som ble fullt av lavastein og historiske mineraler. Men selv vil han ikke snakke om skrubbsåret sitt, så vi får holde munn. En bagatell mener pappa. Solan sier "Aoe pappa dinne aoe dinne der?"

Her er vi på en resturant nedi lia og ser opp der vi nettopp har vært.

Men vi er bare halvveis nede. På tide å kjøre videre! Bussene tuter før hver sving så vi hører hvis de kommer. Denne bussen måtte rygge frem og tilbake for å komme seg rundt svingen. Litt mer risikabelt enn å kjøre med bestemor.

Utsikt over Napoli! Ganske rart at så mange velger å bo rundt en vulkan som snart blæster. Men men, de håper vel alle at det bare blir en liten vulkanpromp og at det er neste generasjon som må løpe fra asken. Vesuv har en syklus på 2000 år, og det forrige kjempestore utbruddet var det vi kjenner fra år 79, selv om det har vært mange små etter det nærmer det seg et eksplosivt kjempeutbrudd igjen. Fritt for å ikke være på ferie der da. Bestemor og bestefar har fått evakueringsplan for jordskjelv og vulkanutbrudd, men jeg tror ikke de har lest den enda. 

Her har pappa fått plaster av bestemor, på det såret vi ikke får lov til å snakke om.

Ooops, GPSen leder oss på kryss og tvers gjennom Napoli. Denne gata kom ikke bestefar seg inn i, men bestemor klarte det med et nødskrik! Bestefar blir litt svett av sånne turer. Men til slutt kom vi oss alle ut på motorveien og suste hjem, ingen kræsja denne gangen heller! Fjoooh.

Badetid!

Vi fikk omsider fullt opp med både luft og vann. Solan koser seg no verre og ler høyt den lille hysteriske latteren sin.

Jeg er en maskin, Solan løper.

Men så ble jeg badevakt. Mamma koser seg med sprudlevann i sola, men hun fikk ikke sitte så veldig mye stille kan jeg avsløre. Fikk lest 2 sider i boka si. bedre lykke neste gang mamma!

Dette er på drammensbadet. Denne badevakta er ganske streng mot den ene badende gjesten og gir ham gjentatte ganger advarsler. Badegjesten svarer med å sprute på badevakten. Så må badevakten sutre og en voksen (badesjefen?) må komme og ordne opp. Han lille Solan-fisen har begynt å plage meg, han er en liten ramp! 

Vi har det fortsatt helt strålende her i Italia! Av og til maser og tyter vi litt mye, og det kan være slitsomt. Det merkes at vi ikke har jevngamle å leke med, selv om vi har jo hverandre da. Og så kan det hende at jeg vil ha med voksne på å spille hele tiden, men det er jo ganske mange voksne å ta av da. 6 stykker faktisk. Så de får bare holde ut. Det blir kanskje ikke så innmari mye boklesing på mamma og pappa, men det blir litt. Det blir også gjerne en drink på kveldstid og mye kaffi på senga eller verandaen. Akkurat nå er mamma sylte forkjøla og får lov til å ligge litt i senga for å slappe av. heldiggrisen! jeg tror pappa er misunnelig. 

Vi sees i reisebrev nr. 3!

CIAAAAO fra Villum og Solan