Det starter med at vi er seint ute. Vi hadde blitt advart mot køen i Konnerudbakken, men tok den ikke helt på alvor. Dette er nytt av året forresten, at vi må kjøre fra Konnerud. Det er mange som bor på Konnerud, og det er bare én vei ned. FAIL! Men vi fikk etterhvert parkert ved farmorhuset i hurten og sturten, og jeg og pappa løper mot 17.maitogets oppstilling. Vi løper mens kanonene begynner å skyte, og det betyr at vi ikke rekker oppstarten. Jeg skal jo gå med sjefen for 17.mai i Drammen, en onkel på feil politisk side, men jeg bryr meg ikke om det så lenge jeg får gå først i 17.maitoget. Mamma og Solis tripper nedover til byen og stiller seg på nøyaktig samme plass som vi står hvert år. Akkurat der fant de farmor og tante Gelika også. Solis må vente, og han har fått seg et russekort. Han aner ikke hva det er, og han aner ikke de vi venter på. Minnet hans fra i fjor har nemlig sletta seg.
Nå kommer de viktigste personene i Drammen!
Nummer 1: polisen.
Woop-woop!
Thats's the sound of da police!
Woop-woop!
That's the sound of da beast!
Nummer 2: han der speidermannen som blir eldre og eldre for hvert år, men han må være en viktig person siden han alltid går nest først i toget.
Nummer tre: Kierulf-klanen.
Jeg får øye på mamma og Solis!
Solan lurer på hva dette er. Jeg vet jammen ikke selv.. Det er bursdagen til Norge. Men hvorfor går vi i tog? Skal jeg være ærlig, så lurer jeg ikke så veldig på det. Men jeg godtar at sånn er det.
Nå begynner lillesol å bli lei. Han pønsker på noen rampestreker.
Etter toget skal det tas idylliske bilder, det er noe av det viktigste på hele 17.mai. Tante Linn prøver å sortere oss pent utover en gressflekk. Alle må se i kameraet og smile, og spesielt viktig er det at vi rekker å få med Edward. Så vi må prøve å gjøre ham glad og de som tar bilder roper med glad stemme.
Juhuuu, barn! Halllloooo! Edward! Nei.
Neiste bilde. Ikke gå da, Edward!
Edward skjønner ingenting.
Nå gikk han. Men vi sitter igjen. Ok, alle må se i kameraet! Sooolan!
Ooops, velta.
En gang til. Edward er tilbake.
Velta igjen.
Blir dette julekortet? Vift med flagget da, Edward!
Edward nekter! Kan vi gå?
Jeg og Lilja ser noen russ! Det gøyeste med hele 17.mai var nemlig dette: å samle russekort. Løpe rundt fra russ til russ etter toget. Alt annet var bare sånn passe, til og med radiobiler.
Det hadde russekort! Det beste er hvis man får noen gullruss.
Vi sjekker fangsten.
Solan møtte en venn. Da hun skulle gå sussa hun ham på munnen. Et par dager seinere hadde Solan noe å ta opp med mamma ved leggetid. Han sa "Maria kan ikke susse meg heeer - og penkte på munnen. Bare heeeer" - og pekte på kinnet. Enig med Solis, noe må man spare til man blir litt større.
Slitsomt med fest, vi trenger en pause og en kanelsnurr.
Så er det dags for noe som jeg gleder meg til hvert år: tivoli! Og da særlig radiobiler. Men man må jo prøve litt annet også. Solis er for liten for radiobiler og foreslo denne drage-karusellen. En slags berg-og-dalbane for de minste. Kort oppsummert: den falt ikke i smak. Solan hylgrein hele turen, og jeg lo. Neste karusell mamma og Solis tok var av roligste sort, og mamma krymper seg når hun sitter i en luftballong av hardplast og svever rundt, og håper ingen kjente eller ukjente seg henne.
Men jeg krymper meg ikke. Her er jeg endelig på plass i radiobilene, kan dere se hvem jeg planlegger å kræsje i? Ho ho ho! Men er det noen bak oss som planlegger et kræsj i oss? Tenk at radiobiler er så gøy. Det ryktes at dette er siste 17.mai vi drar på tivoli, hva skal man i bunad på en sånn plass i en sånn trengsel å gjøre? Neste år skal vi heller høre talen på torget. Neida, tulla. Men det er visst vedtatt at jeg får dra på tivoliet en annen dag. Jeg kommer til å nekte!
På vei hjem kom russetoget! Et tips for russekortsamlere er å stå i den første svingen, for der bare tømmer de russekortene sine på deg. Solan fikk favnen full, og jeg gikk i russekort-transe.
Vi fortsetter med tradisjonene, dro til farmor-huset. Mamma vil gjerne ha med på bloggen min at hun hadde bakt pavlova, og at den ble skikkelig god!
Her har jeg snikfotografert deler av min og Lilja sin familie.
Så er det tid for å ta idylliske bilder i hagen. Først må pappa få ned noe som på merkelig vis kom seg opp i treet.
Så er det sånn at det skal sitte to fine gutter her eller der i hagen, og aller helst i epletreet som blomstrer så fint. Se på fotografen! Blir dette julekortet, eller?
Eller dette?
Nå får vi prøve med mamma. Villum, kom hit! Lokk lokk lokk. Solan klipper gresset med den lille gressklipperen sin.
Mamma prøver å samle oss sammen for et idyllisk bilde.
Sånn her?
Pappa vil ikke bli med på noen bilder, smekken hans er ødelagt.
Solis rømmer opp i øvrehagen. Hva skal du der, Solli?
Hurra?
Til slutt et bilde der ingen gjør seg til og nesten 100% av objektene smiler.
Vel hjemme. Jeg løp over til naboen i halv bunad og disse to slokna på sofaen. Mamma spiste kakerester. Kort, eller langt oppsummert. Enda har vi mange rare bilder dere ikke fikk se, men man må begrense seg visstnok. Jeg sliter litt med akkurat det for tiden, men det skjønner jeg ikke sjøl.
I neste innlegg skal jeg kanskje fortelle om at jeg har vært på førskoledag, og det var så gøy at jeg nesten ikke orker den der barnehagen lengere. Jeg gleder meg sånn til skolen at jeg nesten ikke får puste. Og så har jeg fått så snill lærer!
