Siste reisebrev fra Italia og Solan 2 år

Jeg blir visst aldri ferdig å fortelle om Italia.. Har tatt en liten bloggepause nå, men her kommer noen bilder fra to store begivenheter: en tur til Pompeii og Solan som ble to år! Jeg har gleeeda meg til Solans bursdag, og her forbereder jeg og bestemor kvelden før. Jeg klipper ut små trafikkskilt i en time for å lime på pakkene. Og jeg har kjøpt er sååå fin gave til Solan! Det er hemmelig hva det er.

Ferdig med pynten!

Jeg og Mamma har lagd muffins. Tok litt i da jeg pynta et par av dem.

Nå er det morgen! Vi lister oss inn ti Solan og synger "hurra for deg"! Solan skjønte ingenting og var sååå trøtt der han rulla seg rundt. Jeg hadde lista meg ut litt i forveien. Jeg og Solis sov nemlig sammen i en stor seng, veldig koselig men litt plagsomt siden Solan bruker magen min som hodepute om natta. 

Solan ble SÅ glad når han så pakkene og muffinsene jeg hadde lagd!

Nå har han åpna pakken fra meg! Makka Pakka! Wooh wooooh! Det er den beste gaven Solan har fått. Han vil ha den med seg overalt.

Her anerkjenner Solan de fine papirduttane jeg har limt på pakkene hans i hopetall.

Solan har fått Toby også! Her koser bestebrødrene seg i nye like Peppa gris-pysjer!

Lille Solanvenn som er to år og har blitt så stor! Verdens beste lillebror!

Jeg ser på utsikten mot havet og funderer over livet. Jeg vil aldri dra fra Italia. Gruer meg til vi skal hjem. Jeg skjønner ikke helt det der med at man trenger å jobbe for å få penger!

Men på en toårsdag må man gjøre noe spennende! Pompeii venter! Jeg er så spent altså! Lang kø for å komme inn. Solan sjekker mulighetene for å snike i køen. Både mamma og jeg har drømt om å besøke Pompeii. Usikker på pappa og Solan. Men de er nå med.

Siden vi ikke hadde med oss matpakker får vi starte med lønsj og is på historisk grunn. Et lite sted midt i Pompeii solgte litt mat og snæks.

Tenk at alt dette har liggi begravd under lavaaske i 2000år! Opp mot 20 meter aske. Etter hvert som årene gikk ble Pompeii glemt og det ble bygd nytt oppå byen. Men nå går vi altså her, og man blir helt svimmel av å tenke på alt livet og alle menneskene som har bodd i denne byen som forsvant i løpet av noen timer.

Jeg har med flyet mitt! Det jeg jakter mest på i Pompeii er de døde menneskene og steder jeg kan sende avgårde flyet uten å treffe andre turister i øyet.

Vi var i mange spennende hus med godt bevarte freskoer og gulv, men her tar vi en snarvei på oversiden av bymuren. Var så himla vanskelig å trille på de gamle veiene, tror ikke de hadde barnevogner i Pompeii for å si det sånn!

Her er dagens fineste toåring!

Og her er en fin 4-åring med et litt slapt fly.

Inne i dette huset her fikk jeg raptus og begynte å løpe i ring rundt atriumet. Mamma måtte fange meg og bare dra meg ut. Jeg var i et slags spill trodde jeg.

Nå er vi i et amfiteater, men på toppen måtte jeg tisse! Ingen steder å gå. Så vi tissa litt diskret på muren der oppe. Eller, ikke vi. Jeg. Ikke alle som har tissa på amfiteateret i Pompeii! 

Ser dere pappa som venter der nede? Mamma og Solis er bak meg.

Sånn her ser gatene i Pompeii ut. Ikke lett med vogn. Kan dere se hjulsporene i steinene bak meg?

Her har vi synderen i det fjerne. Der oppe har vi jo vært!

Her er vi hjemme igjen og Solan får endelig lekt med de nye lekene sine. Dagen etter reiste vi hjem fra Italia og vi har hatt det sååå fint! Jeg gleeeder meg til neste gang vi skal dit, men jeg vet ikke når det blir.

Solan er nå 2 år og 1 måned gammel. Hans store hobby om dagen er puslespill. Han har gjerne flere puslespill gående samtidig og river de opp og begynner på nytt når han er ferdig. Det er puslespill med 20+ brikker, så han har blitt veldig flink veldig fort! Han liker best to Cars-puslespill, eller som han sier: "Lynequine og Jåji!"

Solan kan snakke ganske bra nå og gjøre seg fortstått. Vi kan be ham om å hente ting til oss eller om han kan gjøre ting. Når han legger seg vil han snakke litt først. "Meje snakke!" sier Solan. Da vil han snakke om bestemor og bestefar som bor i Italia og at vi kjørte fly dit. Og så vil han snakke om alle vennene sine i barnehagen. Alle navnene må vi nevne. Solan sier: Jei leke Hanna! ooog Jonatan! Oooog Maija!

Solan liker også å lese bøker, bygge togbane, leke med biler, lekekjøkken og bamser - akkurat som meg da jeg var 2 år. Han liker å hjelpe til med matlaging på kjøkkenet og han snoker i skapene etter godbiter. Han er også helt gal etter å tegne. Solan er en veldig glad type som smiler og ler masse, men som kan bli illsint veldig fort. Han kan synge bæ bæ lille lam alene med tynn liten stemme. Han har masse humor og skøyer hele tiden. Og så er han en ertekrok! Hvis jeg pusler puslespill kan det hende Solan kommer snikende og rapper en brikke, og så løper han det han klarer og gjemmer seg bak gardina mens han knuger brikken i den lille klamme hånda si!

Reisebrev nr 4 fra Italia

Ja, folkens. Nå er vi strengt tatt hjemme igjen, men reisebreva mine sklei litt ut mot slutten av Italiaoppholdet. Så jeg tar opp igjen tråden så vi snart får avslutta beretningen om alt vi har gjort i Italia. Har nemlig flere historier å fortelle etter en magisk ferie der opplevelsene sto i kø! Jeg savner Italia. Ville ikke dra hjem, men det er jo greit å være tilbake i barnehagen også da. Jeg har savna vennene mine! Når vi spiser mat er det helt stille i barnehagen, bortsett fra en liten ivrig stemme som forteller om alt som har skjedd i Italia. Jeg har fortalt de om Peppa gris-is, Vesuvio, pizza med tomat og middelhavet.

Men hør nå, nå skal vi tilbake til påsken! Tror dere påskeharen fant frem til Italia? I vår familie er det muligens en tysk påskehare som legger egg. Og den må da først finne frem til Norge, og så Italia. Sjansene er store for at dette kompliserer en del, men vi holder håpet oppe!

Mens vi venter på påskeharen holder vi stemninga oppe med påskeører og ængribørs påskeegg som vi har kjøpt på taxfreen på Gardermoen. Tilfeldighetene gjorde at både skål og t-skjorter matcher ørene våre.

Meje? Ååå, så blide og søte vi er om det er noen godbiter på lur! Fååå fåååå!

Over til noe helt annet. Man kan ikke bare spise sjokkis i påsken. Her er vi på heisatur med bestefar til Napoli sentrum. Ja, og mamma og pappa da. Vi har vært på akvariet, det var noe bedritne greier. Verdens eldste akvarium skilter de med. Jo takk. Det så vi. Fra 1874. Der hadde de faktisk ikke endra noe siden 1874 heller.. Tankene rusta og lakk, og fisken var heller ikke bytta ut siden 1800-tallet. Litt daue fisk lå og vaka og resten var innavla sjøulker av ubestemmelig sort. Ikke helt akvariet i Bergen, liksom. Det har jeg forøvrig ikke vært, men det har kommet meg for øre at det er av ypperste kvalitet. Prisen skal vi ikke klage på iallefall, 1 Euro per person. Mer en symbolsk støtte til stakkaren som satt i luka på akvariet. Eller, det var to luker. To sikkerhetsvakter i den ene som delte 0,5m2 og to billettører som satt oppå hverandre i luke 2 som var plassert i et kott. 

Bildene fra akvariet er dessverre ikke verdt plassen på bloggen (skjønt, jeg vet dere ble litt nysgjerrige nå), men i samme park var det flere lekeplasser! Det var fjortiser som satt på nesten alle lekeapparatene, gjerne klærestepar som klina. Men her fant vi et ledig apparat!

Noen timer senere har vi spist hos Alfredo på hjørnet og er nå på en borg som ligger i havna. Råkul borg med mange klinkelkroker og kanoner. Det var skjeletter der også.

Ser dere denne skumle skikkelsen som gjemmer seg?

Hakk i plata. Da vi skulle kjøre fra Napoli og hjem til Pozzuoli starta ikke bilen. Alle var ganske slitne. Særlig jeg. Hvis vi skal rangere hvor godt humør alle var i kan man si at mamma var nr 1 (gladest), Solan nr 2, pappa nr 3 og jeg nr 4. Bestefar er vanskelig å bedømme siden han ofte har steinansikt, men han måtte sitte igjen i bilen etter å ha ringt NAF som skulle kontakte sine medsammensvorne mafiavenner i Napoli. Vi andre kom oss mot toget ved hjelp av google maps, og etter et par runder med trapper, feil spor, feil tog, feil tid, kom et tog som tok oss mot Pozzuoli. Med litt bytter og sein fart. Den som klager på NSB i Norge kan jo ta seg en tur ut i den store verden og testkjøre de andre togene og toglinjene som finnes der ute, så klager de kanskje ikke så mye alikevel. Eller, stemmer det. Vi er jo verdens rikeste land. Og da skal vi jo ha det bedre enn alle andre. 

De togturene vet jeg uansett ikke mye om, for jeg fikk hodepine og slumra i vogna til Solan, mens lille Solan piccolino hadde togparty og sjarmerte alle de skuelystne som ville se på dette lille eksotiske barnet med blondt hår.

Men hver dag er det nye eventyr på gang, og nå er en ny dag. Vi er samme gjengen på tur til Solfatara, en annen aktiv vulkan. Denne ligger faktisk i Pozzuoli, så vi har ikke dratt lagt av sted. Her står vi i bunnen av krateret. Det er faktisk en hel campingplass i bunnen av krateret. Men skal jeg si dere noe? Det lukter ikke godt her. Ikke bare lukter det fis, men det lukter så råtten fis som overhodet mulig, i tillegg lukter det kattepiss. Jeg brekker meg nesten. Og jeg nekter å gå bort til den dampen som spruter ut av hullene i bakken. Folk står i dampskyene med armene i været og tar bilder til facebooken sin, men jeg har ikke facebook. Jeg har blogg. Og jeg vil ikke være her. 

Pappa vil at jeg skal ta på bakken for å kjenne hvor varmt det er. Ved siden av oss fiser faktisk jorkloden en fis som lukter så vondt at man bare vil løpe! Og jeg er redd. Jeg er redd for vulkanutbrudd, selv om denne vulkanen sist hadde ordentlig utbrudd i 1194 eller deromkring. Så etter at dette bildet er tatt begynner jeg å grine, og pappa må løfte meg vekk. FAIL, pappa.

PRUUUUIT!

Men gi meg en is! En is er alt man trenger for å bli glad. Blir det krig, del ut is. Bestefar som jobber med krig burde putte inn is i den moderne krigføringen, akkurat nå kan det være aktuelt for bestefar å dele ut is til Putin og hans bestevenner.

Nå er det tid for shopping! Vi er på en outlet utenfor Napoli, her skal vi ha oss sko.

Det var lekeplass der! JIPPPPPIIII! Mamma måtte hente oss for litt tvangsprøving av sko, så det ble sko. Og det plaskregna.

Da vi skulle dra skal Solan spille kostbar og selvstendig. Så han løper sin vei med nesa i været. Og gjemmer seg. Mamma finner ham her.

Han skal ikke se på mamma. Og iallefall ikke bli med. Lille Solanvenn!

På et eller annet vis har mamma fått med seg Solan hjem, for nå er det påskeaften og egghunting! Vi har skjønt at vi kanskje ikke gjør som alle andre i Norge? For på påskeaften leter vi etter fargede hardkokte egg som påskeharen har gjemt! Mulig det er den tyske påskeharen? Mamma gjorde dette da hun var liten, og det gjorde bestemor også. Mamman til bestemor er halvt tysk, er det der tradisjonen kommer fra? Vi vet dette gjøres i amerika også. Vi får forske videre. Godteriegg får vi også, men det bare ligger der en morgen, akkurat som julegavene.

Ai ai ai, egg i blomsterkassa!

Egg i sandhaugen! Solan begynner å legge eggene sine i sila. Nei, Solis. Tilbake i kurven, du må lete videre!

Solan er i gang igjen og har oppdaga et egg i badebassenget.

Oioioi, i dette treet!

Det rareste er at det var egg i sitrontreet.Med litt hjelp fikk vi de ned.

Da vi gikk inn så vi påskeharen i en busk!

Nå leter vi etter noe annet. Kan dere gjette hva det er? Mellom disse steinene bor det mange firfisler! Hvis man banker litt på spretter de rundt.

Sceneskifte! Nå er vi på stranda som dere ser, rett nedi gata kan man si. Vi var omtrent de første som leide solseng der. Alle strender er private bit for bit, og man kan ikke ha med stol eller seng sjøl. Italienere flest har på seg langbukse og frakk, men ikke vi! Vi er tross alt norske. Dette er en god sommer for oss. Først må vi ha is!

Tjohooo! Jeg leker at bølgene er lava.

Mamma er ansvarlig for all konstruksjon i familien og er den som bygger sandslott, lego, klosser og så videre etcetera etcetera. Her begynner vi på et slott med kanaler.

Karius, jeg bygger en gang som går fra tanna mi og helt bort til tanna di.

Solan har lagd seg ei grop og venter på bølgene.

Lille Solanvenn! 

HAHAHAH! Solan ler hysterisk, jeg skyller shortsen.

Solan er den kuleste vi kjenner.

Ganske kul jeg også. Her kjører vi amalfikysten rundt. Jeg blir sliten av å tenke på det, og orker egentlig ikke fortelle om det. Det er ikke sikkert du tror på historien en gang. Histiorien fortalt med én setning: vi drar ut mot kysten 2. påskedag samtidig som alle i Italia skal det samme og blir sittende i kø på verdens smaleste veier i 8 timer uten mulighet til å stoppe et eneste sted.

Det vil si, jeg kunne gå ut av bilen og tisse en gang mens vi satt i kø. Alle de små koselige landsbyene passerte mens vi måtte bare kjøre videre fordi det ikke var et eneste frimerke å parkere på. Vi hadde den store bilen også, FAIL!

Scooterne flagrer forbi, folk går langs veien og bilene tuter. Innimellom kommer det busser. Hva gir dere meg? Her må vi stå klemt inntil en vegg mens vi venter på at denne bussen skal lirke seg forbi.

Huff, nå ble jeg så sliten av å fortelle om denne turen at jeg må avslutte. Det betyr at jeg har igjen å fortelle om både Pompeii og at Solan har fylt 2 år, men da får vi utvide med reisebrev nr 5 i neste utgave. Ciaaaao!