Jeg kan gå!

Ja, nå har jeg allerede rukket å skryte litt av hvor flink jeg er til å gå, så nå laster jeg likegodt opp en liten snutt der dere kan se meg i aksjon. Men noen ganger kommer det bra låter på radioen, og da må jeg bare danse litt før jeg kommer til poenget. Men, altså, til poenget!

(Selv synes jeg at jeg har en meget elegant gange, og det skulle ikke forundre meg om jeg blir ballettdanser. Jeg har jo fra naturens side blitt utrustet med noen mildt sagt nusselige og perfekte små føtter, ligner på mamma og bestefar sine.)

Ny mei tai

Jeg har fått meg ny griselekker mei tai! Både mamma og pappa synes den sitter som et skudd, og det synes jeg òg. Vi prøvde den allerede hjem fra postkontoret, og da sovna jeg på et blunk.


Jeg sover. Ser ut som en liten dukkemann. Det er deilig å ligge inntil mamma. Mmmm.


Men det mest spennende var å sjekke ut esken mei taien ble sendt i. Akkurat plass til ei lita loppe. Kanskje dere kan sende meg på en liten rundtur i Norge? Mon tro hva de sier på posten når de hører det babler med en søt liten stemme inne fra pakken "Heeei. Hei hei hei. Bajj. Oi! Bajj bajj bajj. Vov-vov. Haaaadet!"

Jeg kan snakke ganske mye, skjønner dere. Dette kan jeg si: Hei, hadet, mamma, pappa, vov vov, bæ, oi, au, bij (bil), buss, bajj (ball), tess/hetess (hest), båt, tahh (takk), dæ (der), dys (lys), gakk gakk, tiss, bø, jajaja og så kan jeg lage billyd når jeg kjører med bilene mine.

Men nå skal jeg ikke skryte for mye. Det er tydeligvis noen ord jeg ikke har lært meg enda, for jeg har en tendens til å kaste meg på gulvet på en veldig dramatisk måte hvis jeg ikke får vilja mi. Jeg vræler og hamrer med armer og bein, og så hulker jeg sårt og ser opp på mamma og pappa med triste dådyrøyne for å sjekke om de har fått med seg at jeg liiider, og at jeg trenger å få holde tekanna. Men de forstår ikke. Så jeg får lære meg noen flere ord sånn at jeg kan kommunisere verbalt med dem.

Men på wikipedia står det: Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Jeg synes foreløpig det ikke har vært så effektivt med min ikke-verbale vræling, så jeg tror det må være noe feil med Wikipedia.

Nok om det. Nå skal jeg skryte litt mer før jeg avslutter. I dag har jeg øvd meg på å gå frem og tilbake mellom mamma og pappa! Jeg er kjempeflink.

Fine tannebisser

Lurer dere på hvor mange tenner jeg har, eller? Jeg har seks stykker. Fire oppe og to nede. Det er noen flotte og spisse tenner som kan bite mamma i puppen (da blir hun rasende!) og de kan også bite i tær, knær eller fingre. Noen ganger prøver jeg på det for å se hvordan mamma og pappa reagerer. De biter ikke tilbake, men de blir ikke glade kan jeg fortelle.
Det er ikke så lett å få tatt bilde av de små tannebissene mine, men om man henger meg opp-ned og kiler meg, kan man få et lite glimt av de små perlene som skyter ut fra gommene mine.


På lørdag var jeg i navnefesten til kompisen min, Vilmer, da fikk jeg testa ut tennene mine på litt vannmelon. Etterpå spiste jeg rips fra den busken til venstre. Jeg hadde på meg skjorta jeg fikk av onkel Lavrans til jul, jeg må si at jeg følte meg ganske Preben. Rutete bukse og hvite knestrømper i små pensko hadde jeg også.

Man må kle seg standmessig til fest. Men til hverdags kjører jeg mer sånn her stil:


(PS: nå kan jeg gå noen skritt alene! I fartaaa!)

Nå er jeg 11 måneder gammel

Jada, jada, jeg vet jeg er litt på etterskudd. Men jeg har vært så innmari travelt opptatt den siste uka, skjønner dere. Har vært i barnehagen. Derfor rekker jeg ikke alltid å blogge i tide. Men altså, til poenget: Nå har jeg levd i 11 måneder!

Vil dere vite hva jeg driver med for tida, eller? Jo, nå skal dere høre.


Det er travle tider. Ved siden av barnehagen, så bruker jeg mye tid på å tre sånne ringer på ei stang. Det krever konsentrasjon og tålmodighet, og ofte rekker jeg ikke tre så mange ringer på før jeg må snu hele på hodet og begynne på nytt.


Jeg klapper når jeg får det til. Har blitt ganske flink nå, asså.


Men det kan være litt forvirrende når jeg har blanda to leker, da går det litt i surr for meg. Men bare jeg finner noe som kan tres på den stanga blir jeg fornøyd.


En annen sikker vinner er lekeplasser. Det beste med lekeplasser er at det er masse sand der som jeg kan grave i. Det er ganske viktig å få all den sanda opp på sklia, og det er også ganske viktig å spise en del sand underveis. Når sklia er full av sand vil jeg gjerne skli litt! Da må noen holde meg.


Denne mystiske skåla kalles ei huske. Det er en slags båt som ikke kommer noen vei, men det er ganske morsomt at det kiler i magen. Det er litt skummelt også, jeg liker best å sitte på fanget til noen når vi husker. Rart det der, "huske" er både substantiv og verb. "Å huske på huska". Vi sier da ikke "å trappe i trappa"? Nei, dette må jeg finne ut mere om.


Sånn der vippegreie er også gøy. Man kan ha mange morsomme stunder på lekeplassen!


Men noen ganger skjer det uventede ting der. Som den gangen det landa ei marihøne på hånda mi. Da måtte jeg stoppe litt opp og tenke på livet, og så ønska jeg meg tre ting: lengere hår, marihønepysj og en kjempestor moden mango!


Her er jeg og bestekompisen min Imre. Vi er stamgjester i Botanisk hage, som vi bare kaller for Hagen. Det er mange fordeler med å være bybarn, og alle de store hagene er en av dem.


Jeg har fått meg en sånn gåvogn som er sinnsykt stilig. Babyrullator, sier mamma. Hva da, rullator? Jeg skjønner ikke helt hva hun mener med det, men det må være noe som ruller veldig fort, for jeg reser bortover i turbofart når jeg bruker babyrullatoren min. Imre triller meg litt, jeg er så sliten.


Jeg triller rundt i stua også, men der er det ikke akkurat god plass, så jeg styrer litt med å manøvrere den. Jeg tør ikke å gå helt alene enda, jeg trenger en finger å holde i. Men jeg kan stå alene, Jeg setter meg på huk og reiser meg opp, og jeg danser til og med, men å ta noen skritt uten noen å holde i kan ikke falle meg inn. Hvis det er kort avtand mellom ting kaster jeg meg utpå, men det er bare ett skritt alene. Ikke noe å mase om, jeg har jo gåstol!


Men nå må jeg sette fra meg vogna litt, for jeg har oppdaga at skapdøra til Det Magiske Skapet har åpna seg, og da er jeg på pletten i løpet av et halvt sekund, for der inne er det mye spennende! Heldigvis knirker døra når den åpner seg, så da hører jeg det lang vei.


Her klatrer jeg opp på kofferten og får tak i noe porselenskraks, men akkurat det rakk ikke mamma å ta bilde av, for hun var lynrask til å kaste seg frem og snappe det ut av hendene mine. Det er mange gleder som blir drept når man er ei lita loppe i sin beste alder kan jeg fortelle dere.


Jeg har så smått begynt å lære meg tegnekunsten, foreløpig er det utfordrende nok å føre de der fargestiftene over arket sånn at det blir streker. Pappa har skrivi navnet mitt, men det skjønner jeg ikke noe av, jeg kan jo ikke lese enda. Men jeg kan mellom 10 og 15 ord, og det jeg sier aller mest nå er "Oiii!". Jeg sier oi til alt, det er så mye som forbløffer meg.


Jeg har dessverre ikke sett så mye til kusine Lilja den siste måneden, men jeg fikk besøkt henne en dag, og da fikk jeg bruke badebassenget hennes! Som dere vet er jeg veldig glad i vann.


Kom uti da, Lilja! Det er ikke hai her.


Jeg er ganske travelt opptatt med å besøke alle vennene mine. Her dunker jeg inn til den nye venninna mi som ikke er født enda. Kom ut snart, da! Hun kommer ut til meg hvilken dag som helst nå, jeg gleder meg til å se henne og vise henne babyrullatoren min. Kanskje jeg kan trille henne rundt i den?


Pappa har vært hjemme med meg i 3 måneder, og han er så flink til å gjøre spennede ting med meg. Her er vi på Kampen økologiske bondegård, og det var så spennede at jeg blei helt stum. Det var mange dyr der, og visste dere forresten at kaniner er søte og liker groblad?


Her har jeg fått kulemage av all kveldsgrøten jeg har spsit, og jeg koser meg med favorittprogrammet mitt Dyrevenn. Vi har ikke sånn der TV hjemme, mamma og pappa orker ikke den masete maskinen sier de. Men de har jo hver sin maskin som de kikker mye på, og inni der er verdensveven, og der ligger det nemlig noen barneprogrammer ute som jeg kan se på. Jeg liker å se på dyr, jeg liker også Drømmehagen, men mamma og pappa orker ikke det programmet i lengden. De sier de blir terrorisert i søvne av alle figurene som bor der. Jeg har ikke fått med meg at de er hos oss om natta, så kasnkje jeg skal holde meg våken en natt og se om de kommer på besøk!


Jeg er veldig søt når jeg følger med på et spennende program.


Det er fortsatt litt knøvling før jeg sovner.


Her er det morgen, og jeg er på vei til barnehagen. jeg digger barnehagen! Men det skal jeg fortelle mer om senere.

Oi, det ble mange bilder og bokstaver. Men jeg er så dannet at jeg skal stoppe nå, så kan dere få gjort noe annet nyttig.

Siste late sommerdager

Nå nyter mamma og pappa de siste dagene sammen med meg, for på torsdag begynner jeg i barnehagen! Jeg er ikke helt sikker på hva det er for noe, men hvis det er sånn at det er en hage med barn i, så gleder jeg meg til det. Jeg liker andre barn. HEI! roper jeg til alle barna jeg kjører forbi med vogna mi.







Det blir sikkert mye å oppdatere om noen dager, jeg må både fortelle om min 11. måned og om barnehagen min. Men ikke alt på en gang, da går det vel rundt for dere.

På blåbærtur

I går var jeg på blåbærtur ved Damtjern. Det var herlig! Jeg liker skogen, og mest av alt liker jeg blåbær! Jeg spiste så mye blåbær at i dag bæsjer jeg lilla bæsj. Ganske spennende, og sikkert veldig interessant for dere å høre om.



















Vi har fått en gammel bæremeis fra 70-tallet som jeg og farfar skal bruke på tur, men jeg tror nok at den må byttes ut med en mer erogonomisk riktig bæremeis etterhvert. Den var visst litt vond å ha på seg.

Jeg kan anbefale alle å ta seg en tur på skævven nå, altså! Det tyter blått ut av tuene. Nam nam!

Høydepunkter fra hytta

For ei uke siden var jeg på hytta på Ustaoset, det er langt oppå fjellet. Der bor Jotnene, sauen og mange lemmen, og av og til er det noen mennesker til rekreasjon der. Denne helga var det vi som trengte litt fjelluft.

Bilturen opp gikk ganske greit. Jeg måtte klage noen ganger, og etter å ha sjekka ut alle løse ting i bilen, som blei sendt bak til meg én etter én, så måtte vi stoppe sånn at jeg fikk turna fra meg. Ganske gøy å krabbe fort i gresset. Da må jeg lage en sånn høy strupelyd, men jeg blir ikke strupa av den høye farta, det er gledeshyl altså.


Det var så fint vær den ene dagen, jeg satt ute i sola og kosa meg og blei litt rød på nesetippen.


Lyng, mose og jord er deilig. Jeg friserte litt på buskene og lurte på om jeg har en fremtid som gartner. Det er viktig å smake på lyngen også. Mmm, deilig.


Vi tok et par turer også. Jeg vil helst gå sjøl, krabbe eller ligge på magen og sleike på grusen, men Mei Tai er ok det også. For en liten stund.


Onkel Nero var også med, han er ikke så veldig interessert i meg, men jeg er veldig interessert i ham. Her gir jeg ham en godbit for å prøve å nærme meg hans hjerte. Men det der er ikke lett. Når jeg er tom for hundegodis går han sin vei. Men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg kan si vov-vov! Så kanskje jeg lærer meg å prate litt med Nero snart. Nero har forresten heller ikke lært å gå alene på to bein enda, og han er mye eldre enn meg.


Jeg fikk bade midt i stua, det var nesten som å være på spa! Men jeg spruta fælt. For å være helt ærlig tok det litt overhånd, og jeg spruta ut halve balja. Nero blei furten og måtte gå ut av rommet.


Siden Nero ikke vil leke mer med meg får jeg lese litt i dyreboka mi. Bildet av hunden er finest. Jeg må stadig bla tilbake til det bildet og kysse litt på og kose vov-voven. Vov-vov, hvisker jeg.


Ganske fin hytte uten innlagt vann og kloakk. Spiller ingen stor rolle for meg, jeg er jo for liten til å gå på utedo. Men jeg fikk tilbud om ei porselenspotte, men den kunne de bare drite i at jeg skulle sitte på, den var jo iskald! Jeg hakka tenner bare jeg så på den.


Mamma og pappa hadde glemt den lille blenderen min, så jeg var ikke så fornøyd med all maten jeg fikk. Men hakka mango gikk greit. Det var verre med den torskemiddagen de lagde til meg. Klarte ikke å tygge den, jo!


Det kan være litt kaldt på fjellet også, men jeg hadde med ulltøy.


Her går vi for å møte farfar og Nero som har vært på fjelltur.


Mens jeg venter må jeg smake litt på en stein. Kanskje jeg skal gi en stein til Nero, kanskje han liker meg bedre da?


Nero er den siste av barna til farmor og farfar som ikke har flytta hjemmefra enda. Men jeg synes det er litt rart, for han ligner jo ikke på noen av dem. Kanskje han har en annen mamma?


Jeg blir helt gal når jeg ser vann, og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke kan sitte oppi bekken og plaske. Jeg blir ganske sint når jeg ikke får det som jeg vil. Da gjelder det å avlede meg med noe, men da bør det være noe som er bedre enn vann. Vov-vov, kanskje.

Nå er jeg i Oslo igjen og koser meg i parker og på turer. Mamma og pappa skrur, hamrer og rydder om dagen, det handler visst mye om å få mer ting opp i høyden. Jeg kan ikke skjønne det, der kan jeg jo ikke få tak i noen ting!