Et par uker før påske dro vi noen dager til farmor-hytta på Ustaoset! Vi ungene har faktisk ikke vært der på vinteren før, det er fordi man ikke kan kjøre helt opp dit på vinteren, og så har det inntil nylig bare vært en utedoss og vaskevannsfat der, og da kan det være litt trøblete å ha med seg en baby som må ligge i -20 grader og innendørs og vente på både fyr i peisen og at en stakkar skal få hakka opp brønnen etter vann. Men nå var det bare noen få minus, og motpartiet til Utedassens venner har fått bygd et topp moderne hyttebad med både brennedass, urinal og dusj, så den personlige hygienen kan lettere ivaretas og ingen trenger å fryse på rompetassen sin på utedossen.
Vi juksa litt og leide snøscooter opp til hytta, kjempegøy! Jeg, mamma og Solli satt i sleden med bagasjen, mens pappa satt foran.
Nesten ikke snø rundt hytta! Sånn flaks. Bare bakdøra som måtte graves opp.
Hei Skarvereire! Ja, den heter "reire" uten T. Jeg vet ikke bakgrunnen for dette, men den som har studert familiekrøniken kan jo holde en tale om det i neste familieselskab.
Skiene er klare!
Det koseligste som finnes er frokoster på hytta. Her står tiden stille, lufta er frisk, det er ingen lyder og ingen ser på klokka. Jeg og Solan har fast plass på brisken.
På tide å spille spill! Postmann Pat-spillet var ok, ingen stor opptur, men ok. Solan kan sånn halvveis følge med, men alltid når det nærmer seg slutten klarer han ikke å motstå å flytte brikkene akkurat dit han vil, så han teller "to tje fije sekk su åtte femten" og fytter Pat-bilen sin frem og tilbake, men jeg prøver å holde maska å ikke lage drama, for jeg er veldig opptatt av regler og orden, men jeg vet jo også at Solan er litt liten enda.
Nytt spill! Dette var litt morsommere, men det var også litt teit. Uansett, Solan er med igjen og han følger foreløpig reglene.
Når man våkner opp om morgenen og ser ut på dette! Da er det bare å smøre skia!
Pappa lagde smørebod i stua. Når pappa driver med noe blir det helt kaos, og det blir mye å rydde etterpå. Denne påstanden vil han være svært uenig i.
Veslesol venter! Han har kjøpt seg nye solbriller på supern.
Jeg aker utenfor hytta mens vi venter på nysmurte ski.
Det er ikke ofte det er bart foran hytta på denne tida, og ikke så ofte temperaturen er så høy heller. Et par minusgrader, helt perfekt!
Solis er klar. Han begynner å bli trøtt og kan godt ta seg en lur i pulken.
De lokalkjente ser kanskje at vi var ambisiøse og valgte løypa mot Prestholt. Det er lenge siden mamma og pappa har gått på ski på hytta, og de er egentlig ikke særlig kjent i løypene. Så de håpa kanskje at det skulle gå greit til Prestholt. En annen grunn til at vi beveger oss den veien er at der at det er servering på Prestholtseter denne fredagen, og lovnaden om vaffel og kakao drar oss frem. Eller, mest opp. For det er nesten bare oppoverbakker.. Det går i grunn greit en time. Den neste timen begynner det å bli enda brattere og mer slitsomt. Mamma sjekker kartet på telefonen og ser at det kommer til å bli veldig bratt opp før det blir bratt ned på andre siden av fjellet. Og så må man enda en stund innover før man kommer til hytta. Og så hjem igjen! Å nei.
Pause. Solan har våkna og alle er sultne. Her ligger jeg på vidda med en brødskive på magen, vi spiste likegodt her. Jeg og Solan koser oss mens mamma og pappa diskuterer om vi bør gå videre. Det synes ikke på bildet, men det er ganske bratt oppover her. Jeg er den eneste pådriveren til å gå videre. Jeg vil jo ha kakao! Vi sender mamma litt videre for å sjekke ut hvor bratt det er og om hun kan se toppen. Mamma kom ned igjen og mente vi ikke hadde sjans med pulk og 5-åring på slep. Hva behager! Det blir vedtatt at det blir kakao på hytta istedenfor.
Og nå kommer det morsomme! Vi kan stå ned alle bakkene vi har slitt oss opp! Lykkerus! Jeg har en teknikk for å ikke tryne så mye, og det er å sitte på huk i nedoverbakkene mens jeg jubler av full hals. Velter en del på det bratteste, men det gjør meg ingenting. Jeg sutrer av mye, men å tryne på ski er ingen grunn til sutring.
Her suser vi nedover alle fire, ser dere at jeg har rykka?
Tilbake på hytta. Solan sitter på snøfonna som har blåst oppover den ene veggen klar for å sende ned cowboyen sin. De mest observante her kan jo se at det er en liten bob, det er en sånn leke fra de gode gamle dager. Vi hadde det så gøy med disse! Og Solan insisterte på at bobsleden het cowboy. Om den seilte for langt nedover ropte han "å neeeeei, cowboyen miiiin!"
Vi lagde mange hopp og bakker på denne haugen. Dette er et tips til å få to timers fred fra ungene sine, hvis dere investerer i en cowboy og en skihopper.
Her er de klare! Konkurransen starter.
Barn trenger også hvile. Så deilig å sitte i solveggen med lua over øynene!
Solis skøyer.
Utsikten ut over Ustaoset fra hytta. Rett her ute så mamma 20 ryper en kveld som sto og skvæka og svaldra, og hun ropte inn at alle måtte ut og se. Ingen kom. Rop hvis det kommer en isbjørn, mamma.
Lykken er en kopp kakao i solveggen. Faktisk. Leter du etter lykken kan jeg anbefale dette.
Ny dag, nye muligheter. Det er lørdag og vi er på tur igjen. Denne gangen skal vi til en støl det kanskje er håp om å komme frem til, nemlig Åkerstølen. Veien dit er sånn her: bortover, nedover, bortover, bratt opp opp opp, bort, ned, bort bort bort og bort. Vi tror vi skal klare det. På dette bildet er jeg i partiet "bratt opp" men jeg traller og synger og stopper mens jeg snakker om Ninjago og andre ting. Det går ikke fort, men alle som staker forbi meg sier jeg er flink og det hjelper.
Snart oppe. Mamma har mistet tålmodigheten og er litt foran oss for å få litt pause i ørene sine siden jeg skravler så innmari.
Her har vi gått noen timer og er i siste etappe, mamma har overtatt pulken siden det bare er bortover det siste stykket.
Hurra! Som en oase i ørkenen, ei hytte med boller og kakao!
Vi handla masse. Jeg valgte sjokoladekake.
Solis valgte vaffel.
Dette kan se ut som en kriminell, men det er bare pappa som viser frem knott-posen sin som han skal kose seg med.
Solan nekter å sitte i pulken og får lov til å starte på ski hjemover. han mener selv han skal gå hele veien, men vi må rekke hjem før det blir mørkt!
Her kommer to glade skigåere med magen full av kakao!
Jeg rykker. Det kommer til å gå en stund før de andre tar meg igjen, men jeg sniker meg inn i en annen familie og går sammen med dem. Får vann av flaska til hun ene dama også.
Pappa og Solis koser seg og deler skihistorier, og nå er jeg helt borte.
Til slutt venta jeg, og nå har alle tatt meg igjen. Nå nærmer vi oss det bratte partiet. Rett til høyre her går det redd nedover, og vi er litt i tvil om hvordan vi skal komme oss ned i live. Mamma har kramper i den ene foten, Solan er lei, jeg tryner og tryner fordi jeg begynner å bli sliten. Men jeg gir ikke opp. Tralala, opp igjen! Det som skjer etter dette bildet er at vi så vidt overlever det stupbratte nedoverpartiet, pappa og Solan i pulk kommer seg på mirakuløst vis ned, jeg tryner mange ganger men én gang så det spruter og da må jeg gråte, og helt til slutt tryner mamma nederst i bakken også. Nå er vi slitne. Vi har gått 11-12 kilometer, og det er familierekord i samlet tropp. Det er en ganske matt gjeng som kommer seg inn på hytta idet det begynner å bli mørkt, men vi er strålende fornøyd med dagen!
Mens pappa lager middag og mamma rydder knotter vi på iPadene. Det går i puslespill, legospill og Angry Børs.
Den blå timen.
Og til slutt bok i overkøya med pappa.
Nå har vi avslutta vintersesongen og pakka bort skia våre, syklene og skyggeluene er tatt frem. Og skal jeg fortelle dere noe? Om 8 dager har Solan bursdag! Alle gleder seg.
